Eva og Josefin: Kilimanjaro & Zanzibar

Sommaren 2015 kom datteren min, Josefine, og fortalte at hun ville bestige Kilimanjaro og spurte om jeg ville bli med. Jeg syntes det hørtes spennende ut og hoppet gjerne med på ideen, og dermed begynte forberedelsene. Vi gikk lange turer i fjellet, kombinert med styrketrening, kjøpte den utstyret vi manglet, og da avreisedagen kom, følte vi oss godt forberedt. På nyttårsdagen lettet flyet mot Kilimanjaro. Etter en lang reise kom vi fram til vårt hotell, Uhuru, utenfor Moshi, med utsikt mot vårt store mål – Kilimanjaros topp. Et par timers søvn, litt frokost, og deretter møtte vi vår Kilimanjaro-guide, William. Han kjørte oss til kontoret der vi gikk gjennom ruten for fjellturen. Når vi startet vår vandring, var vi på 1800 meter over havet. Vi befant oss midt i den tette regnskogen, og man kunne høre det rike dyrelivet med fuglesang og apekatter som ropte høyt oppe i tretoppene. Lufta var fuktig og samtidig frisk, akkurat som det skal være i et tropisk klima. Etter flere timers vandring kom vi til den første leirplassen – Macheme Camp. Bærekarene hadde kommet opp lenge før oss og satt opp teltene våre, så alt var klart. Kokken vår, Razil, hadde laget en deilig middag til oss, som denne kvelden besto av en lokal kjøttgryte med stekte poteter, akkurat det man trenger etter en dag med vandring. Vi nøt den i vårt spesielle spisetelt. Det føltes utrolig luksuriøst å få dette på fjellet.

På morgenen ble vi vekket med kaffe på 'senga', fikk litt varmt vann i en liten balje for å vaske oss. Etter frokost var det tid for å dra igjen. Vi pakket det vi trengte for dagen i ryggsekkene våre, fikk en liten lunsjboks med oss, og deretter startet vi vandringen. William først, deretter jeg og Josefine, og til slutt Peter. Naturen var helt fantastisk, regnskogen ga vei til litt lavere busker og trær, og det var først da vi innså hvor høyt vi var, og utsikten var helt fantastisk. Dette hadde vi ikke kunnet se tidligere på grunn av skogen og trærne.

Stien som skrådde oppover gikk etter hvert over til litt steinete og brattere 'klatring', der man måtte bruke hendene for å komme seg opp. Hele teamet var helt fantastiske, så hjelpsomme og hyggelige. En av dagene under klatringen, når det begynte å føles litt tungt, sang William og Peter tradisjonelle sanger på swahili i harmoni. Sangen sammen med naturen ga en magisk følelse, og plutselig ble det mye lettere å gå. Vi nynnet med på de afrikanske tonene og nøt turen.

Siste kvelden før vi skulle forsøke å nå toppen, krøp vi tidlig til køys. Vi skulle vekkes rundt klokken 11 for å starte turen ved midnatt. Det var kaldt og mørkt, men vi kom av gårde, fulle av forventning, hver med en hodelykt på hodet. Vi valgte å vente til de fleste hadde gått av gårde, slik at vi kunne gå i vårt eget tempo. Det var helt mørkt, og det eneste vi kunne se var de andre vandrernes lyskilder som sammen dannet en vakker perlerad i mørket. Siste delen var tung, vi kunne nå føle at vi var virkelig høyt oppe, og luften var tynn, noe som førte til ganske mange pauser på veien. Når det begynte å lysne, så vi den herlige utsikten når vi nærmet oss den snødekte toppen. Klokken var 08.10 da vi nådde toppen, solen skinte, og vi var langt over skyene!