Jan: Machame-ruten i fullmåne

HVEM ER VI?
På forskjellige måter fant vi hverandre og dannet Kili-gjengen om sommeren 2017. Vi holder kontakten og utveksler råd og handlinger via en lukket Facebook-gruppe. Vi er: Jan (Bullen), Annika, Marie, Johan, Stefan og Merith. Vi er i alderen rundt 50 og 65+. Mange av oss har gått turer tidligere, for noen er det første gang.

HVORFOR KILIMANJARO?
Vi har alle forskjellige grunner til å bestige Kili. Mange har sett fjellet en eller annen gang, fra bakken eller luften. Det kan være en tenåringsdrøm eller et etterlengtet mål etter å ha sett Kilimanjaro. På min "bucket-list" har hun stått i omtrent 15 år.

REISEN TIL TANZANIA – VI SAMLES
Vi flyr sammen fra Arlanda med KLM. Vi har en mellomlanding i Amsterdam og deretter direkte til Kilimanjaro Airport. Vi ankommer sent den 24. januar. En av våre vesker med Stefans turutstyr mangler, noe som er kjedelig. Dette skjer visstnok ofte og er en av grunnene til en hviledag på en hyggelig lodge i Moshi ved foten av Kilimanjaro. Der tilbringer vi en dag og to netter. Vi slapper av ved bassenget, gjør noen ekstra kjøp, klipper håret og ser på en fest før et bryllup. Sent på kvelden kommer Stefans bagasje. Det ble en nattlig ompakking...

VANDRINGEN BEGYNNER VED 1800 m.o.h.
På dag 1 tar vi bussen til Machame sjekkpunkt ved ca. 1800 m.o.h. Vi er ikke alene. Bærenes bagasje veies inn. 20 kg per person er grensen, noe som er sjenerøst. Det er bra at de kontrollerer vekten og holder fast på maksimalt 20 kg. Deretter er det en 18 km vandring gjennom en fjellregn-skog. Det er et rikt økosystem med en mangfold av arter. Vi går ekstremt sakte. "Pole, pole" (sakte, sakte) er dagens ord. Et annet ord er "Water for life" hver gang vi stopper. Det regner, og vi er glade for våre ponchoer. Vi når Machame-leiren på 2829 m tidlig på kvelden. Vi er ikke alene! Leiren er en interessant syn med alle slags telt i ulike farger. Vi sover i tomannstelt. Gruppen har tilgang til et mat-telt og et eget toalett-telt. Dette verdsetter vi mer og mer når vi ser de hygieniske forholdene på leirplassene... Fire av gruppen har medisinsk kompetanse - en lege og tre sykepleiere. Annika og jeg er i mindretall når vi diskuterer medisiner og doser... Jeg hadde bestemt meg for Diamox (mot høydesyke) fra begynnelsen. Jeg tar medisinen en dag før vandringen, de andre slutter seg til under vandringen. Mot slutten tar vi alle ¼ tablett Diamox til frokost og ¼ til middag.

MOT SHIRA CAMP – 3 873 m.o.h.
På dag 2 går vi pole pole til Shira Camp på 3837 m.o.h. Trærne forsvinner gradvis, og den vakre treljungen (Erica arborea) blir lavere. Vi ser mer av det omkringliggende landskapet når vegetasjonen blir lavere. Før middag tar vi en ekstra akklimatiseringstur. Vi går litt høyere opp og deretter tilbake til teltet. Dette er for å venne oss til høyere høyder. Været har det samme mønsteret hver dag. Klare, kalde netter. Klart og god sikt om morgenen. Midt på dagen begynner skyene å samle seg rundt toppen, og på ettermiddagen kommer ofte nedbør eller tåke, for så å klarne opp mot kvelden.

EKSPEDISJONSMEDELHELFERNE
Uten våre fantastiske hjelpere på 26 personer hadde vi aldri klart det: Vi har tre guider, med William som sjef. Han er en erfaren mann i 50-årene som ikke sier for mye. William og de andre passer alltid på at vi ikke går for fort. Faktisk går vi saktere enn alle de andre gruppene vi kommer i kontakt med. William ser alltid etter oss og svarer på alle spørsmålene våre.

I guid-gruppen inkluderer også Isaack (halvbror av William) og Wasiri (også relatert på en eller annen måte til William). Sterke og fantastiske gutter som danner et herlig leder-team. Jeg må spesielt nevne Isaack, han er alltid nær meg når vi kommer høyere opp, og før jeg snubler, er han der med en hjelpende hånd. Han kaller meg Baba simba (Løvekongen?! - antageligvis på grunn av hans respekt for min høye alder (72)), og Annika som nylig har gått av med pensjon blir kalt Mama simba. Det tok lang tid for alle å forstå at Baba og Mama Simba ikke var et par... men vi hadde våre kallenavn.

Vi følges også av to kokker og to servitører. De serverer oss en solid frokost med mange retter. Vi får også en lunsjboks for dagen. Lunsjen er vanligvis grei bortsett fra det ekstremt tørre kyllingbenet som alltid er med de første dagene. Ofte gir vi det til de hvite-halsede ravne som elsker litt ekstra mat og derfor følger oss. Om kvelden serveres en veldig god treretters middag som alltid begynner med en suppe. Det ser ut til å være spesialiteten til kokken vår. Vi elsker suppene. Hver måltid er rik på næring og karbohydrater for å bygge opp våre reserver. To eller tre ganger følger kokken med oss på vandringen for å servere varm suppe fra en termos til lunsj. Kan du forestille deg hvor mye vi setter pris på det?

Vi har også mannen vår som har ansvar for toalettet. Han holder alltid toalettet rent, tømt og med toalettpapir for hånden.

Sist men ikke minst, våre 18 bærere. Det er fantastisk å se bærerne bære alle tingene våre, og alt vi trenger for vandringen, på hodet. De går mye raskere enn oss. Når vi drar om morgenen, bryter medarbeiderne leiren og kommer deretter opp til oss og går forbi oss. Når vi når neste leir, er alt klart, og vi trenger bare å krype inn i teltene eller gå til mat-teltet.

Arrangøren Safariresor må jeg også nevne. Marcus og Joel har stor tålmodighet med våre spørsmål og har bidratt på en fantastisk måte til vår ekspedisjon. Stor takk!

BREAKFAST WALL
Dag 4: Etter frokost nærmer vi oss snart Baranco-veggen (også kjent som frokostmuren). 1,5 timers bratt vandring på en smal sti. Spesielt når du passerer kyss-steinen, blir det litt trangt, der er du så nær veggen at du kan kysse den. Vandringen er vakker i det øde landskapet. På avstand ser man vandrere og bærere som sakte beveger seg som en lang linje. Våre korte stopp gir styrke, og de vakre omgivelsene gjør det samme. Noen ganger byr vandringen på fine samtaler. Noen ganger brytes den lange vandringen av Isaacks eller Wasiris herlige sanger.

Etter noen bratte stigninger når vi til slutt Barafu-leiren på 4673 m. Dette er også vår baseleir for oppstigningen. Leiren ligger nær grensen på ca. 5000 m hvor ingen kan bo fordi man ikke kan akklimatisere seg til den nivået. Alt du gjør her, må du gjøre veldig sakte. Når du snur deg i soveposen om natten, øker pustingen betydelig, og du må ta noen dype pust og slappe av for å roe ned kroppen. Når du blir litt irritert fordi du ikke finner hansker, øker pustingen. Pole pole - også her hjelper det å stoppe opp og puste dypt.

Vi får 3 timmars sömn på kvällen och väcks klockan 22 för frukost. Vid klockan 23 börjar vi vår sista vandring för att nå toppen av Kilimanjaro. Vi går i fullmåne (som planerat). Den här gången är det dessutom en super-måne (bonus). Vi är inte ensamma. Omkring 300 vandrare gör försöket samma natt som vi. När vi tittar uppåt ser vi en orm av ljus som sakta slingrar sig uppåt. När månljuset är som starkast klarar vi oss utan pannlampor.

OPPSTIGNINGEN

DAG 5: Det blir vanskeligere og vanskeligere å puste jo høyere opp vi kommer. Men det går. Ingen av oss føler seg kvalme eller har hodepine. Jeg tror blant annet det skyldes at vi alle nå tar Diamox. Høyere opp får jeg litt problemer med stabiliteten. Isaack støtter meg på en fantastisk måte. Han tilbyr å ta sekken min, men jeg er dum og stolt og sier nei takk. På rundt 5700 moh måler William oksygenmetningen i blodet mitt med en oksygenmetningsmåler han plasserer på fingeren min. Den viser oksygenmetningen i blodet til 75%. Det er altfor lavt. Under 70% er du i faresonen. Legen Stefan ser meg i øynene og sier: Bulle, dette er alvorlig: Du må snu! Helsen din er i fare.

Selvfølgelig vil jeg ikke risikere helsen min i fremtiden, så jeg snur uten diskusjon. Isaack følger meg ned sammen med Merith. Hun er utmattet på grunn av mangel på energi - har hatt problemer med appetitten de siste dagene på grunn av høyden. Så vi snudde av forskjellige grunner. Etter omtrent 2-300 høydemetre lavere begynner jeg å føle meg som vanlig igjen og får nesten euforiske følelser. Jeg øker farten og må vente på de andre. Vi har en fantastisk soloppgang over Mount Meru.

Ved baseleiren hviler vi en stund, organiserer pakkingen vår og venter på de andre. De som når toppen er helt utmattet når de kommer ned. Dette skyldes hovedsakelig for lite vann, da CamelBak har fryst til tross for isolerte slanger og munnstykker. Klokka 13 begynte vi alle å gå ned til Mweka-leiren, en vandring på omtrent 3 timer. Etter halvparten av tiden begynner det å regne og hagle. Ekte tropisk regn som bare tropisk regn kan være. Vi er våte, slitne og lengter bare etter å få sove. Grøfter graves rundt teltene, og etter hvert stopper regnet, og vi kan krype inn etter middagen. Ingen problemer med å sovne!

SISTE VANDRINGEN NED

Dag 6: Vi starter tidlig om morgenen. Vi må gå raskt for å rekke avslutningslunsjen. Vi går veldig fort og fullfører etappen på 4 timer i stedet for normalt 5. Tærne mine liker ikke denne nedstigningen i høy hastighet....

Vandringen ender på Mweka Camp. Hvilken følelse å ta en Kilimanjaro-øl for første gang på en uke! Deretter tar vi bussen til kontoret. Trette, men glade. Alle er i god form. Det blir servert en god lunsj, og det er hyggelig å møte Marcus, kona hans og sønnen. Deretter holdes en lang og flott seremoni som virkelig engasjerer oss alle. Vi får våre sertifikater, og alle blir ønsket velkommen med sanger og danser på en fantastisk afrikansk måte. Wow! Jeg avslutter seremonien med en tale på engelsk og noen setninger på swahili. Asante Sana til alle!

Tilbake på lodgen fortsetter feiringen med champagne og en god middag. Det blir nok litt for mye å drikke, men det er greit når du har besteget Kilimanjaro. Vi tørker klærne og pakker om for en tidlig start neste dag. Gruppen venter på forskjellige destinasjoner.

Vi sier farvel til Kili-gjengen. I løpet av de dagene vi har vært på fjellet, har vi lært å kjenne våre kamrater ganske godt. Det er ikke uten en tåre i øyekroken at vi tar farvel.

Takk alle sammen for en uforglemmelig ekspedisjon og opplevelse!