Sofia: reisen av kontraster, Safari & Zanzibar

"Det blir en engangsopplevelse. Jeg kommer aldri til å reise til Afrika igjen, men jeg ønsker i det minste å ha opplevd det en gang i livet." Slik lød det da det var på tide å bestemme om den lange reisen til Tanzania skulle bli virkelighet. Aldri før hadde jeg vært så langt unna i forhold til tusenvis av miles, men heller aldri så langt unna hverdagen som student i Sverige. I dag høres det litt annerledes ut. Jeg ble forelsket, fascinert og berørt av Tanzania.

Jeepen tar oss mot vårt teltcamp som ligger i tilknytning til Selous Game Reserve. Det er Afrikas nest største beskyttede område og er også ganske uberørt av oss mennesker. Jeg ser med store øyne på byer, landsbyer og mennesker vi passerer. Solens stråler trenger gjennom den røde støvet som blir virvlet opp fra den uttørkede og ujevne leirveien. Noen kvinner går langs veien, de bærer fargerike klær, og mange balanserer bøtter på hodene sine. En gruppe barn går forbi i skoleuniform og hvitt slør. En treboks med kyllinger er festet trygt med tau oppå motorsykkelen vi møter.

Selv om jeg har teltet mange ganger tidligere, har jeg nok aldri følt meg så nært naturen. Å dra ut på safari og se giraffer med sin majestetiske gange, krokodiller, flodhester, vannbøfler, flokker med sebraer, gnuer, impalas, elefanter og løver gjorde et sterkere inntrykk på meg enn jeg kunne forestille meg. Det kan virke latterlig med tanke på at vi også har spennende ville dyr i Sverige, men overfloden av vakre mønstre fortryllet meg.

Bortenfor teltduken og safarins magiske verden venter et annet paradis. Zanzibar med sine hvite strender, turkise vann og svaende palmer. Det femstjerners hotellet Breezes Beach Club & Spa ønsker oss velkommen med nypresset juice og vennlige smil fra personalet, som for det meste kommer fra øya. Når solen etter noen dager har kledd meg i en gyldenbrun nyanse, begynner jeg å forestille meg hvordan livet utenfor hotellet ser ut for de ekte øyboerne her på Zanzibar.

En lokal guide tar oss med til landsbyen han kommer fra og gir oss innsikt i deres hverdag. Med mye humor og åpent hjerte forteller han om bryllupsseremonier, inviterer oss hjem og presenterer sine barn. Vi vandrer gjennom landsbyen og får prøve håndverk som kvinnene i landsbyen utfører. En kvinne gir meg sin ett år gamle sønn og lar meg holde ham. Hvis jeg kunne ha stoppet tiden for et øyeblikk, ville jeg ha gjort det der. Hotellet vi bor på er involvert i ulike prosjekter på øya, inkludert en mors helseklinikk, som vi får besøke. Etter en omvisning i lokalene, samtaler med leger og sykepleiere, er det tid til å fortsette til en av skolene i landsbyen. Vi stopper ved en veldig liten og trang butikk og kommer derfra med både bøker, penner og en fotball.

Det blir stille i klassen når vi går inn, men det tar ikke lang tid før elevene kommer i gang. De viser frem ting de har lært, synger og hopper. Hvordan det skjedde husker jeg ikke helt, men plutselig står vi oppstilt foran klassen. Med høy stemme og entusiastiske bevegelser fremfører vi "Imse Vimse Spindel". Barna fniser.

For å avslutte historien om min reise, sier jeg slik. Reisen, som like gjerne ikke kunne ha blitt av, etterlater meg med nye perspektiver og fantastiske opplevelser. Den var virkelig en reise av kontraster, og jeg er takknemlig for hvert sekund av den.